Observasjoner på bussen hjem

Skiltet Welcome Home fikk bli med hjem fra Lexington butikken på lørdag :)
Bildet er tatt med mobilkameraet og kvaliteten derfor ikke optimal

Hver dag tilbringer fru Muffins i snitt ca 2 timer på bussen. Bussen er nesten som et sosialt studie i seg selv. Hvorfor studere sosialantropologi, sosiologi, psykologi - når en kan ta bussen?

I dag tidlig opplevde jeg det som må være verdens mest harmoniske par. Den ene parten dog via telefon. Mobilen til "naboen" over midtgangen ringte.. og samtalen var ikke til å unngå å høre. Det hele dreide seg om at damen på bussen etter alle solemerker hadde tatt med seg begge bilnøklene. Og den stakkars mannen hjemme, som åpenbart hadde en ultraviktig avtale letet som besatt mens fruen på bussen dirigerte ham fra den ene bukselommen til den andre. Med dårlig resultat. På dette tispunktet hadde min kjære herr Muffins vært i sprekkeferdig tilstand, ukvemsordene hadde haglet og fru Muffins hadde fått vite hvilken svimete kjerring hun er....! Minst!  Damen på bussen og ditto partner sa bare med rolig stemme; Vil du at jeg skal komme hjem igjen kjære?  Nei..da bestiller du bare en taxi da, vennen. Jada. Ha en fin dag & love you....Hvilket prakteksemplar av et harmonisk par! Ingen sikringer som røk der i gården nei..Fru Muffins var rett og slett i lettere forbløffet tilstand den første halvtimen etter denne seansen.

Forbløffet ble jeg også på veien hjem. Jeg slutter forresten aldri å undres over busselskapets åpenbare manglende kompetanse til å klekke ut at med smokkfull buss -  HVER DAG så kunne kanskje en buss ekstra være en idé å forsøke..?

Men klar for dagens opplevelse av å være sardin i boks entret fru Muffins bussen. Der var det selvsagt gamle damer, barnevogner, sure folk og støyende ungdom. Den sureste av dem alle var imidlertid den eldre damen som kom på et stykke fra sentrum. En ung lavmælt dame på setet ved siden av meg sa noe i retning av.".det er visst litt trangt om plassen i dag"..og smilte. Åpenbart ment som en åpen invitasjon lydende ; vil du ha plassen min? Hvorpå den eldre damen nærmest freste; "JEG SKAL IKKE LANGT!!!!!! " Med lettere bakoversveis senket den unge damen blikket og angret sikkert på at hun hadde spurt om noe som helst....

Fint for deg tenkte jeg. Du kan da bare stå der og blomstre. Mer rakk jeg ikke å tenke før bussen tok en skarp sving og hele det gamle spetakkelet holdt på å gå i bakken. To unge og høflige utenlandske menn reiste seg sporenstreks for å gi en hjelpende hånd - og for andre gang ble denne buruglen av et kvinnemenneske tibudt et ledig sete. Da hun hadde stablet seg på beina igjen presterer hun å nærmest skrike til de to kavalerene; "NEI! NEI! NEI! JEG SKAL IKKE LANGT!!!!!!! " Sur var hun som en gammel sitron. Mannen som hadde tilbudt sin sitteplass så et øyeblikk litt forvirret ut, men gikk etterhvert tilbake til plassen sin.

Mens fru Muffins satt der da og betraktet dette opptrinnet ble en svært skrøpelig eldre mann observert noe lengre fremme. Det var han. Han som jeg hadde tilbudt sitteplassen min til for noen uker siden. Også han hadde takket bestemt nei. Selv om han sikkert er over 80 og et skjelvende rangelbein. Hvorfor?

Hvorfor var det så vanskelig for disse gamle menneskene å takke ja til et høflig tilbud? Bingo-banden er på tv og vi ler av dem. Men til stadighet ser jeg eldre som regelrett blir fornærmet hvis de blir utvist den respekt og høflighet som de ellers i andre fora etterlyser. Er presset om å holde seg ung nå også nådd gjengen med rullator og gåstaver?

I morgen er jeg klar for en ny runde i den vidunderlige kollektive verden. Kanskje med flere inntrykk å formidle. Så får temaet heller bli interiør en annen dag..